Bauhaus historie og stiftelser

Bauhaus, grunnlagt i 1919 av arkitekten Walter Gropius i Weimar, Tyskland, er mye mer enn bare en skole for kunst og design. Det representerer et avgjørende vendepunkt i historien til arkitektur og brukskunst. Ved å slå sammen kunst, håndverk og teknologi, forsøkte Bauhaus å gjenoppfinne den visuelle verdenen for å møte behovene til et moderne, industrielt samfunn. Denne avantgardevisjonen veltet ikke bare tidens kunstneriske konvensjoner, men la også grunnlaget for moderne arkitektur og design.

I et Tyskland preget av etterkrigstidens sosiale og økonomiske omveltninger, ble Bauhaus født av behovet for å tenke nytt om produksjonsmetoder og skape funksjonelle og estetiske objekter tilgjengelig for alle. Fra starten i Weimar, gjennom dens blomstrende periode i Dessau, til dens nedleggelse under press fra naziregimet i Berlin, er historien til Bauhaus en saga om kreativitet, utfordring og innovasjon.

Denne artikkelen utforsker opprinnelsen og utviklingen til Bauhaus, og fremhever dets kjerneprinsipper, ikoniske figurer og varige arv. Ved å spore reisen til denne revolusjonerende institusjonen, vil vi oppdage hvordan Bauhaus forvandlet vår oppfatning av kunst og design, og hvorfor, et århundre senere, dens innflytelse forblir allestedsnærværende i vårt daglige miljø.

Historisk kontekst

På slutten av første verdenskrig var Tyskland inne i store politiske og sosiale omveltninger. Nederlaget i krigen og det tyske imperiets fall fødte Weimar-republikken, en periode med stor ustabilitet, men også med kulturell og kunstnerisk fornyelse. Det var i denne sammenhengen Bauhaus ble født, med ambisjonen om å svare på utfordringene til et samfunn i gjenoppbygging.

Arts and Crafts-bevegelsen, samt Jugendstil (Art Nouveau i Tyskland), spilte også en avgjørende rolle i fremveksten av Bauhaus. Disse bevegelsene tar til orde for en tilbakevending til håndverk og kvalitet i produksjonen av hverdagslige gjenstander, i motsetning til masseindustrialiseringen som preget det tidlige 1900-tallet.

Grunnleggelsen av Bauhaus (1919)

Walter Gropius, arkitekt og visjonær, grunnla Bauhaus i 1919 i Weimar. Målet er å skape en skole som forener kunst og håndverk for å produsere totale kunstverk (Gesamtkunstwerk). Gropius har som mål å gå utover tradisjonelle skiller mellom ulike kunst- og håndverksdisipliner, og fremme en helhetlig og tverrfaglig tilnærming.

Bauhaus-manifestet, utgitt samme år, etablerte skolens grunnleggende prinsipper: samarbeid mellom kunstnere, håndverkere og arkitekter for å skape funksjonelle og estetiske verk, og integrering av kunst i alle aspekter av dagliglivet.

Weimar-årene (1919-1925)

De første årene i Weimar var preget av eksperimentering og innovasjon. Bauhaus tiltrakk seg anerkjente lærere som Paul Klee, Wassily Kandinsky og Lyonel Feininger. Disse kunstnerne bringer med seg et mangfold av perspektiver og teknikker, og beriker skolens pedagogiske tilnærming.

Bauhaus-studenter oppfordres til å utforske ulike disipliner og delta i praktiske workshops. Tidlige Bauhaus-produksjoner, som møbler og tekstiler, gjenspeiler denne tverrfaglige og eksperimentelle tilnærmingen.

Spenningen med lokale myndigheter og konservativ kritikk øker imidlertid. Bauhauss progressive ideer og ukonvensjonelle metoder blir ofte misforstått og omstridt.

Dessau-perioden (1925-1932)

I 1925, overfor politisk press i Weimar, flyttet Bauhaus til Dessau. Dette grepet markerte starten på en periode med stor velstand for skolen. Den nye Bauhaus-bygningen, tegnet av Gropius, ble et symbol på moderne arkitektur med sin funksjonelle og raffinerte design.

I Dessau fokuserte Bauhaus i økende grad på arkitektur og industriell design. Ikoniske prosjekter som Direktørhuset og Mesterhusene ble fullført, og legemliggjorde Bauhaus-prinsippene om funksjonalitet og modernitet.

László Moholy-Nagy, direktør for metall- og teaterverkstedene, introduserer innovative ideer innen industriell design og media. Produksjonen av møbler, belysning og bruksgjenstander når nye høyder av kvalitet og innovasjon.

De siste årene i Berlin (1932-1933)

I 1932, under økende press fra konservative politiske krefter, ble Bauhaus tvunget til å forlate Dessau og flytte til Berlin. Denne perioden er preget av betydelige økonomiske og politiske utfordringer. Til tross for det fiendtlige miljøet, fortsatte medlemmene av Bauhaus å jobbe og undervise, men nedleggelsen av skolen ble uunngåelig.

I 1933 stengte Bauhaus dørene for godt under press fra naziregimet, som anså ideene og praksisene som subversive. Spredningen av Bauhaus-medlemmer over hele verden tillot imidlertid ideene å fortsette å spre seg og påvirke global design og arkitektur.

Læren og arven til Bauhaus

Til tross for den for tidlige nedleggelsen, fortsetter påvirkningen fra Bauhaus. Prinsippene om funksjonalitet, enkelhet og tverrfaglighet fortsetter å lede moderne kunstneriske og arkitektoniske praksiser. Tidligere Bauhaus-medlemmer, som Ludwig Mies van der Rohe og Marcel Breuer, emigrerte til USA, hvor de hjalp til med å spre Bauhaus-ideer gjennom ikoniske prosjekter og utdanningsprogrammer.

Virkningen av Bauhaus ses også i industriell design, hvor vektleggingen av høykvalitets masseproduksjon og integrering av estetikk i hverdagslige gjenstander ble normer.

Konklusjon

Historien om Bauhaus er en dristig søken etter å gjenoppfinne kunst og håndverk i en verden i endring. Fra sin tumultariske begynnelse i Weimar til sin storhetstid i Dessau, gjennom sine vanskelige siste år i Berlin, satte Bauhaus et uutslettelig preg på arkitektur, design og brukskunst. Dens arv, basert på fusjonen av kunst og håndverk, funksjonalitet og innovasjon, fortsetter å inspirere og transformere vårt visuelle miljø et århundre etter at det ble opprettet.

Bibliografi og kilder

• Droste, Magdalena. Bauhaus 1919-1933 . Taschen, 2002.
• Gropius, Walter. Den nye arkitekturen og Bauhaus . MIT Press, 1965.
• Whitford, Frank. Bauhaus . Thames & Hudson, 1984.
• Wick, Rainer K. Undervisning ved Bauhaus . Hatje Cantz, 2000.